Månedlige arkiver: juli 2008

Fattern er en blauting

blaut

I dag har jeg sittet i over en time og stirret stille på min datter, tidvis med en liten tåre i øyekroken. Hun sov heldigvis, ellers hadde hun vel blitt bekymra. Er det normalt at man blir så til de grader fjetret av sine barn? Jeg håper det.

En kollega nevnte nylig at han fortsatt kunne kjenne lukten av baby i nesen, noen måneder før han selv blir bestefar. Og det begynner jeg nå å forstå. Den lukten er helt spesiell, og vidunderlig.

Selv munnen til babyen luktet friskt, som duggen på gresset, noe jeg oppdaget da Inger Lilli suttet hardt på nesen min som hadde kommet litt for nærme.

Jeg vet ikke hvordan det er med andre babyer, men vår sutter på alt innen rekkevidde. Da blir man fort litt blaut…

Gjesp…

sovende hund

Jeg har møtt trøttheten, og det er meg. Etter flere netter med sporadisk søvnmønster har jeg nå kommet til et punkt der kaffekoppen har grodd fast i hånda og bilkjøring generelt bør unngås.

Babyer er søte å se på, også når de piper og hyler. Men det er lyden av dem som sliter på nervene. Lyden av en skrikende baby skjærer gjennom hodet og ned i mellomgulvet, hvor den suger til seg all kraft og langsomt sliper ned ens vilje til å leve.

Heldigvis har skrikingen hittil stoppet før jeg har måttet hive inn håndkleet og legge på røret for godt. Det fine er da at livsviljen vokser frem igjen på kort tid og man fylles raskt av stolthet og lykke.

En bipolar tid, dette.

Det ska itt mer te

In three minutes the water boils, and you pour it into the teapot. In three more minutes the tea is infused. You can begin your day while drinking it.

These details may seem trivial to the foolish, but to the thoughtful they will not seem trivial. The proper, wise balancing of one’s whole life may depend upon the feasibility of a cup of tea at an unusual hour.

– How to Live on Twenty-Four Hours a Day by Arnold Bennett

Snufs…

mygg Sammenlignet med min kjære ektefelle sliter jeg ikke veldig mye med hormoner for tiden. Likevel merker jeg at systemet er en tanke ute av balanse etter at jeg nylig trådte inn i farsskapet. Eksempel: Forleden begynte jeg nesten å grine etter å ha drept en mygg.

Riktignok var myggen åpenbart en overhengende fare ettersom den sirklet omkring min nyfødte datter. Men straks trusselen var nøytralisert ble jeg grepet av en stor sorg. Myggen var kanskje selv en mamma, en pappa, eller – snufs – en liten babymygg, tenkte jeg. Og på grunn av onde meg er det nå bare minnene tilbake.

Følelsene tok overhånd en liten stund, og først etter samling i bånn og noen kjappe pusteøvelser klarte jeg å hente meg inn.

Nå gruer jeg meg til å klippe plenen med alle de nyfødte kløverblomstene, og jeg vil ikke engang tenke på eggene i kjøleskapet.

Emosjonell tid, dette.