Månedlige arkiver: februar 2008

Post mortem

postkontor

I tilknytning til at min kjernefamilie og jeg nylig har flyttet noen steinkast over en hævv og ned i en dump har vi også fått nytt nærpostkontor. Det var en strek i regningen.

Nårpostkontoret er dessverre et vanlig postkontor.
Jeg har registrert at mange går i mot planene om å erstatte vanlige postkontor med post-i-butikk-løsninger. Disse personer må etter mitt skjønn ha fått seg en smell. Søk hjelp.

Den største forskjellen på postkontor og post-i-butikk er at det ene er noe som er stengt og det andre er noe som er åpent. Mitt gamle postkontor (post-i-butikk) var åpent fra 9 til 21, lokalisert lett tilgjengelig der jeg handler, og betjent av hyggelige folk både vinter og vår.

Mitt nye nærpostkontor er åpent fra 9 til 17, og ikke i nærheten av noe annet interessant. Betjeningen har jeg dog aldri møtt. Forutsetningen for å møte betjeningen er nemlig at stedet jeg skal hente bøkene fra Amazon og silkebokserne fra Lands End faktisk er åpent på et tidspunkt da jeg ikke sitter på jobb.

No can do
«Det kan ikke vi hjelpe deg med,» sier Postens kundeservice.

«Kan jeg bytte nærpostkontor tilbake til det jeg hadde før, da? Det ligger jo ikke så mye lengre unna, og har den positive egenskapen at det faktisk er åpent på tidspunkt da jeg befinner meg i mitt såkalte nærområde,» sier jeg med den myke stemmen min.

«Nei, det går dessverre ikke å bytte nærpostkontor. Vi har ikke systemer for det. For tiden er det noen store bedrifter som har fått tilbud om en prøveordning hvor de kan velge postkontor for sine kunder, men da må de jo føre opp to adresser, og dette er ikke noe vi tilbyr til alle,» sier kundeservice.

«Så da må jeg opprette en postboks eller noe for å få hentet posten min da, eller?» spør jeg tynt.

«Ja, det kan du gjøre, men da får du ikke melding i postkassen om at du har fått post, så du må sjekke selv jevnlig,» sier kundeservice.

«Hvor mye koster hjemlevering på kvelden da?» spør jeg til slutt.

«Det koster 80 kroner,» sier kundeservice.

«Takk for hjelpen, men nei takk,» avslutter jeg.

Pussig at det skal koste mer å levere en postpakke enn det koster å levere en rykende varm pizza, tenker jeg i mitt stille sinn. Kanskje en utappet mulighet for pizzabudene?

Viktig melding til julenissen og alle kjente
I lys av den siste tidens utvikling på postfronten erklærer jeg meg herved utilgjengelig for post utover brevs størrelse.

I den grad pakker av slik størrelse ønskes overlevert kan den sendes med bud eller via post til mitt arbeidssted. Sendes slikt til min privatadresse vil pakken mest sannsynlig forbli uhentet grunnet fast ansettelse i heltidsstilling. Melding slutt.

Kaffen er kald – no more

kaffevarmer

Fra tid til annen har jeg et problem: Kaffen blir kald fordi jeg jobber så hardt. (Til arbeidsgiver: Der hører du.)

I motsetning til jenter på 16 og andre feilprogrammerte folk synes jeg ikke at iskaffe har noen eksistensberettigelse. Kaffe skal være varm som helvete, svart som helvete og bitter som bare helvete.

Dilemma fra helvete
Så hva gjør man? Høyt kaffeforbruk er en kostnad for arbeidsgiver, men uten kaffe duger ikke helten til stort over tid, hvilket også er en kostnad for arbeidsgiver.

Houston, we have a problem. Arbeidgiver må reddes ut av et tilsynelatende uløselig dilemma. Andersen tar saken.

Nettverket redder dagen
Mine kontakter i mediebransjen (aboservice i bladet M som jeg abonnerer på) har heldigvis skjenket meg en fiffig liten sak: USB-hub med varmeplate. Oppå huben passer koppen som jeg har skaffet via mine kontakter i Statoil (kun 99,- kroner).

Dermed er problemet løst. Gratis kaffe fra Statoil – varm hele dagen.

Tipper Andersen stiller i særklasse i fremtidige lønnsforhandlinger nå.

Miljø schmiljø
Miljøeffekten er riktignok ikke positiv, i og med at varmeplaten bruker en del strøm. Men noe må vike for fremskrittet og den økonomiske veksten. I dag var det miljøet. I morgen blir det kanskje et annet miljø.

Man kan ikke få både i pose og kopp.

12 trinn for å overvinne rævhøleriet

ravholeriet

Kommunikasjonsforum kan melde at ledelsesprofessor Robert Sutton ved Stanford-universitetet i California har grunnforsket litt på rævhøl i arbeidslivssammenheng.

I boken "The No Asshole Rule" lærer han oss å identifisere og eliminere rævhølene i hverdagen for å skape et bedre arbeidsliv.

Identifisere
Ifølge Sutton er det 12 trekk som kjennetegner et rævhøl i vitenskapelig forstand:

  1. Personlige fornærmelser
  2. Invadering av personlig rom
  3. Uoppfordret fysisk kontakt
  4. Trusler og skremsler, både verbalt og non-verbalt
  5. Sarkasme brukes for å håne og fornærme
  6. Mobbing via e-post
  7. Ydmykelser og detronisering av andres status
  8. Irettesettelser i andres nærvær
  9. Grove avbrytelser
  10. Nedverdigende blikk
  11. Overfall i enerom
  12. Usynliggjøring

Reparere
Sutton lanserer samtidig et 12-trinnsprogram for å eliminere de negative effektene av rævhøleri:

  1. Opplys tydelig at det gjelder nulltoleranse for rævhøleri på arbeidsplassen og gå foran med et godt eksempel
  2. Gjør regler, herunder nulltoleranseregelen overfor rævhøl, til et sentralt element i rutiner for ansettelser og oppsigelser
  3. Bruk også reglene overfor kunder, leverandører og samarbeidspartnere
  4. Klargjør for alle på arbeidsplassen at nulltoleranse gjelder i enhver sammenheng og på ethvert nivå i virksomheten
  5. Utelat rævhøl fra ansettelsesprosesser. Rævhøl har nemlig en tendens til å ansette andre rævhøl.
  6. Bli kvitt rævhøl så fort som mulig
  7. Betrakt et rævhøl som en dysfunksjonell medarbeider, selv om prestasjoner på enkelte områder er gode
  8. Gi ingen anledning til å misbruke makt eller status på arbeidsplassen
  9. Lær medarbeiderne å håndtere konflikter på en konstruktiv måte
  10. Vær oppmerksom på omgangsform og handlingsmønstre i virksomheten
  11. Lær medarbeiderne å argumentere og kjempe for sitt syn uten å rakke ned på andre
  12. Gjennomfør nulltoleranse både i stort og smått, fra kaffetrakter til styrerom

Så da er det bare å gå i gang. Skap forandring der det trengs.

Del foreldre-permisjonen i tre

Likelønnskommisjonen presenterte i dag et forslag om å endre fødselspermisjonsreglene:

– Vi foreslår at en tredel reserveres for mor, en tredel reserveres for far og at man kan dele eller forvalte den siste delen fritt, sier kommisjonsleder Anne Enger til NRK.

Dette er et utmerket forslag.

Høyre fomler med prinsippene
Erna Solberg i Høyre vil kjempe imot forslaget, som hun mener svekker familienes frihet.

– Dette samfunnet skal være til for at vi også kan leve sammen med barna våre, og ikke bare være likestillingsidealer. Likeverd dreier seg om å gi valgfrihet til familiene til å bestemme hva de selv ønsker, sier Solberg.

Dette er en meningsløs uttalelse.

Fødselspermisjon dreier seg ikke om å tilby folk valgfrihet. Fødselspermisjon er en rettighet man har hvis man velger å få barn. Valget om å benytte denne rettigheten tar man helt selv.

Fødselspermisjon dreier seg om å skape et lovbeskyttet rom i hverdagen for en bestemt type livsutfoldelse – å være sammen med sitt nyfødte barn.

Grunnen til at fellesskapet trenger å lovbeskytte dette livsrommet er at det ville vært svært kostbart og personlig belastende å realisere det på eget initiativ.

Far har en like selvfølgelig rett som mor til å være sammen med sitt nyfødte barn. Derfor er det bare rett og rimelig at fars rettigheter sikres på samme måte som mors rettigheter sikres – gjennom en reservert del av permisjonen.

Mine høyst uvitenskapelige undersøkelser tyder på at en viktig hindring for mange menn som ønsker å ta ut fødselspermisjon er BARNEMORENS sterke ønske om å ha permisjonstiden for seg selv.

Men uansett hvilke motkrefter man står overfor ivaretar Likelønnskommisjonens forslag fars interesser på en balansert måte ved å tilby ham et rom han ikke trenger å kjempe for overfor mor, arbeidsgiver og forsteinede kjønnsrollemønstre.

Forøvrig sikres mor nøyaktig det samme rommet. Dét er likeverd.

Forslaget støttes herved helhjertet.

OPPDATERING (27.2.2008): Janne Stigen Drangsholt har skrevet en kommentar i Aftenposten hvor hun trekker frem det samme poenget.

Hun skriver blant annet:

Samme dag som Likelønnskommisjonen kom med sin anbefaling ble det offentliggjort en undersøkelse som viser at kvinner forventer at menn skal være forsørgere i familien.

En god del kvinner vil at mennene skal tjene mest, noe som føles som et utilbørlig press på menn som kunne tenke seg å ta deltidsarbeid. På samme måte er det mange kvinner som stiller seg negative til tredelt fødselspermisjon, fordi de mener at barn har best av å være sammen med mor i denne første perioden av livet.

Dette er også et syn som i stor grad innprentes kvinnen gjennom brosjyrer, nettsteder og bøker om svangerskap, som fremhever kvinnens intuitive omsorgsegenskaper og mannens manglende forståelse av den biologiske prosessen.

På samme måte som kvinners rett til permisjon måtte bli lovregulert for å få frihet fra arbeidsgivers press, må mannens rett bli løsrevet fra kvinnens velvilje.

Bare gjennom praktiske reformer kan både kvinner og menn frigjøres fra fastgrodde forestillinger om hva det vil si å være mor og far.

Stor, stiv bygning

I anledning intensiv oppussing av rekkehus med vertikalt særpreg har jeg gjort meg noen refleksjoner omkring begrepene hus og høyde. I forlengelsen av grubleriet lanserer jeg nå en konkurranse. Bli med, vinn intet!

Smalt rekkehus
Med noe under 100 kvm fordelt på tre fullvoksne etasjer har familiens nye rede en vertikal-horisontalratio på 2. Seksjonens «impact» er altså dobbelt så stor sett fra siden, som sett ovenfra. Ikke akkurat en skyskraper, og ikke akkurat en flyhangar. Nok om det.

Husets dimensjoner har imidlertid gitt opphav til følgende undring: Nasjonenen Norge driver ikke så mye med høyhus. Snarere blir de fleste forsøk på å bygge i høyden aktivt motarbeidet.

Men samtidig er vi i ferd med å få et ganske høyreist selvbilde. Burde ikke bygningene våre følge etter?

Tradisjonsrik høyhus-hubris
Høye bygninger har i lange tider vært et populært virkemiddel for personer, institusjoner og regioner med behov for å tydeliggjøre og forsterke et bilde av seg selv som rettmessig ubeskjeden.

Pyramidene, Kolossen på Rhodos, fyrtårnet i Alexandria, Akropolis og ikke minst Babels tårn er tidlige eksempler.

Store, stive bygninger har blant annet gjort New York til det den er i dag (en tettpakket by med mye tunnelvind, blant annet).

Nye skyskrapere i Abu Her og Dabi Der er ferske tilskudd på stammen. Og snart kommer The Freedom Tower…

På tide å ta saken i en annen hånd
I Norge (NB. Et av verden rikeste land!) har vi foreløpig oppsiktsvekkende mange lave hus.

Hvorvidt dette skyldes at nordmenn lever i en kulturtotalitær vaginalstat som i tiår har systematisk undertrykket alle maskuline impulser, slik som drekka, pule, spy og slåss, er ikke lett å si. Jeg tør i hvert fall ikke si det.

Uansett er det mer enn mistenkelig at ikke Norge bygde en monsterskyskraper i forbindelse med OL på Lillehammer i 1994. Det nasjonalet egoet var maksimalt oppblåst, timingen var perfekt. Men nei. Vi bygde en skibakke, en bob-bane og en jolle opp-ned med skøytebane inni. Det er rett og slett trist.

Konkurranse!
Derfor: I et forsøk på å muntre opp nasjonen og avstemme den profilerte del av kulturlandskapet med det profilerte kulturhovmotet lanserer nå Badekarmonologene konkurransen «Hva er Norges mest falliske bygning?»

Det er fritt frem for nominasjoner i kommentarfeltet.

Husk: Det er ikke størrelsen det kommer an på, men formen. Og stivheten. Og størrelsen, litt.

Mine nominasjoner er som følger:

Fra Oslo:
Tryvannstårnet
Uranienborg kirke
Oslo Plaza hotell

Fra huttiheita:
Færder fyr

 

 

Superpensjon

Penger

Midt i regjeringens brytekamp om Afp har Dagens Næringsliv sett nærmere på hva stortingspolitikere får i pensjon.

Ringreven Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har en fin pensjonsordning å se frem til:

I en alder av 51 år vil Karl Eirik Schjøtt-Pedersen ha rett til full opptjent pensjon på 540.000 kroner i året, viser et overslag Statens Pensjonskasse har gjort for Dagens Næringsliv.

En slik pensjon vil komme på toppen av lønn han ville få utbetalt i en jobb i privat næringsliv.

Ser man bort fra inflasjon og regner med at Schjøtt-Pedersen lever til han blir 85 har han altså fått en pensjonspakke på 18,3 millioner kroner fra det norske folk. Det er han vel unt.

Kilent
Pensjonspakken er en del av lønna for stortingspolitikere, og vi trenger konkurransedyktige betingelser for å tiltrekke dyktige folk til stortingstaburettene.

Men det er to forhold som gjør dette litt kilent:

– Stortingspolitikere fra rød-grønn side har til tider vært noe mer enn mildt kritiske til gunstige lønns- og pensjonsavtaler i privat sektor. Nå piper vinden gjennom alle hullene i glasshuset.

– Svært gode pensjonsbetingelser er vanskeligere å få øye på enn tilsvarende gode lønnsbetingelser. Ville det gått like greit å bevilge Stortingspolitikere et lønnshopp som kompenserer for bortfallet av disse pensjonsrettighetene fullt ut? Svaret er ikke åpenbart ja.

Ja til kvinner i dress

ForretningskvinneKvinner bør uniformere seg som menn og krype i dressen hvis de vil nå toppen i hierarkiene på arbeidsplassen, sier tidligere likestillingsminister Karita Bekkemellem. Og det har hun sikkert rett i.

Personlig vil jeg oppleve det som befriende hvis vi allerede etter noen tiår med et postmoderne arbeidsliv kan legge bak oss kjønnsroller som tema på arbeidsplassen.

Hvis det som kreves er at kvinnene stiller i dress så er jo det en ganske lav terskel for å si det mildt. Det begynner å bli en stund siden det var oppsiktsvekkende at kvinner kledte seg i bukser.

Påstanden om at menn har det enkelt fordi de bare kan dra på seg dressen for å være velkledd til enhver anledning vil dermed falle død til jorden i fremtiden. Befriende det også, tør jeg mene.

Suit up or shut up, baby. Enkelt og greit.