Monthly Archives: May 2007

Dumheten kommer innenfra

Jeg må jobbe med fordommene mine. Det er jo ikke sånn at de som drikker øl på T-banen og synger falskt og høyt om sin kjærlighet til fotball og andre menn i kortbukser er dumme.

De er bare annerledes enn meg, med andre interesser og andre oppfatninger av hva omgivelsene ønsker å bli utsatt for.

Man skal ikke bedømme en bok etter omslaget. Har jeg hørt.

Forbudt

Dette er IKKE en indianer

Likestilling- og diskrimineringsombudet fortsetter sitt korstog mot alt som kan støte oss. NRK kan melde at de i disse dager er i møte med Språkrådet om å føre ordene “indianer”, “eskimo” og “dverg” opp på den såkalte fy-listen, fordi de er nedsettende og støtende.

Ganske sikre kilder antyder overfor Badekarmonologene at ord som kjerring, politiker og nordlending også kan havne på listen hvis denne trenden fortsetter.

Heldigvis bemerker Språkrådets Sylfest Lomheim at det å forby ord ikke løser noe problem.

Det beste hadde vært om vi alle sammen bare kunne være venner, og oppføre oss pent mot hverandre.

Fiffig valgl

Ho hum

VG kan melde at en belgisk politiker lover oral-sex til 40.000 velgere. Valgløftet er en protest mot andre politikeres tomme valgløfter, og vil trolig bli brutt på lik linje med disse. Men et tomt valgløfte som inkluderer sex er mye morsommere enn et tomt valgløfte som ikke inkluderer sex – naturlig nok.

Mon tro om noen norske protestpolitikere har baller boller til å matche dette tilbudet i den kommende kommunevalgkampen? Kom igjen, Siv! Step up!

Politikeren bak løftet representerer partiet “NEI!”, som tar sikte på å protestere mot kjipe politikere ved ikke å møte opp til samtlige av plassene de vinner i valget. Dermed får sofavelgerne endelig anledning til å avgi en aktiv stemme som reflekterer deres agenda på en prikk.

NEI NEI NEI
Nei er generelt et veldig bruksvennlig politisk budskap. Jeg har lenge ment at kvinnebevegelsen, arbeiderbevegelsen, fagbevegelsen, Nei til EU-bevegelsen, anti-globaliseringsbevegelsen og Sosialistisk Venstreparti burde rasjonalisere bannerproduksjonen sin, og samle seg under et stort rødt banner med et stort svart NEI! på.

Dette banneret kunne de så brukt til enhver anledning, inkludert 1. mai, 17. mai, lønnsoppgjøret, landbruksoppgjøret, kommunevalget, NATO-møter og ved byggestart på diverse kraftverk rundt og forbi.

De sparte pengene kunne man gitt til et omstillingsfond for å bistå banner-arbeidere i etterutdanning.

En godartet svakhet

Øystein Sjølie har en god analyse i E24 om fordelen med svake regjeringer.

Sjølie skriver blant annet:

Norge har levd med mindretallsregjeringer – såkalt handlingslammede – mesteparten av tiden siden Per Borten gikk av i 1971.

Da er regjeringspartiene, som vant siste valg, til enhver tid tvunget til å finne støtte for sakene hos partiene som antagelig vinner neste valg. Da slipper landet omkamper om skattereform, pensjonsreform, handlingsregelen og pengepolitikken etter valgene.

Dermed gir mindretallsregjeringer større stabilitet, og mindre kaos. Rammebetingelsene for både næringsliv og privatpersoner er mer forutsigbare. Resultatene av denne politikken er fantastiske.

Ansvar
Et sjefsargument fra Jens Stoltenberg i valgkampen 2005 var at en flertallsregjering kan stilles til ansvar av velgerne for den politikken som blir ført i perioden.

Det er retorisk vissvass, blant annet av følgende grunner:
1. Velgerne av den rød-grønne regjeringen stemte på tre forskjellige partier, med tre forskjellige partiprogram. Ingen har flertall alene. Ansvaret er like pulverisert som tidligere.

Hva skal miljøvelgerne til SV gjøre når regjeringen inngår kompromisser i miljøpolitikken? Hvordan skal de stille SV til ansvar for at de ikke vant frem i regjeringen? Skal de stemme på Høyre? Skal de slå opp telt på Stortingsplenen? Skal de “fokusere mer på hva de får til i regjering enn hva de IKKE får til?” Kan kanskje Stoltenberg forklare meg hva forskjellen er på et SV som støtteparti for regjeringen i Stortinget og SV som gisselparti i regjeringen?

2. Den eviggrønne Soria Moria-erklæringen var ikke kjent for velgerne før valget. Men det er denne erklæringen partiene hele tiden viser til som sin politiske plattform og agenda. Regjeringen har flere ganger brisket seg med at den har fått et klart mandat fra folket til den politiske “retningsendringen” den bidrar til (i noen kretser også kjent som “business as usual”).

Men hvordan valget ville gått om denne plattformen var kjent før valget får vi aldri vite. NB. Det var små marginer i dette valget, og opinionen har vist borgerlig flertall i mesteparten av tiden etter. For skams skyld ville jeg derfor vært litt mer beskjeden med henvisningene til et folkelig mandat bak prioriteringene i Soria Moria-erklæringen.

Mindretallsstyre gir flere innflytelse
Selv ikke i et velfungerende og mer direkte demokrati enn det norske er det noen entydig og enkel sammenheng mellom hva som er folkets vilje, hva som er til folkets beste og hvem som har det politiske ansvaret for hva. Dette er etter mitt skjønn en viktig grunn til at mindretallsregjeringer fungerer bedre enn flertallsregjeringer.

En mindretallsregjering er nødt til å forankre politiske beslutninger mer åpent og bredere enn gjennom en intern diskusjon i regjeringen og kokette henvisninger til et to år gammelt folkelig mandat.

Dette er sunt. Forhandlinger mellom Stortinget og regjeringen er åpnere enn interne regjeringsforhandlinger. Flere får innsyn i diskusjonen, og flere får reell tilgang til å påvirke den politiske beslutningsprosessen underveis.

Det er valget som avgjør, men å hevde at folkets innflytelse over og innsigelse i den nasjonale politiske beslutningsprosessen skal være begrenset til et valg mellom vage og løfterike partiprogrammer hvert fjerde år er fullstendig utilstrekkelig og helt uakseptabelt.

I en åpen diskusjon har de beste argumentene en bedre sjanse til å vinne over maktpolitiske vurderinger, a la betydningen av LOs kjøttvekt, fordi de maktpolitiske vurderingene ikke like lett kan forsvares i en åpen debatt. De mangler nemlig legitimitet.

Flertall i Stortinget må man ha bak seg uansett, om man vil ha vedtatt et budsjett eller en pensjonsreform. Legitimiteten i Stoltenbergs politiske prioriteringer blir ikke større av at flertallet har dannet regjering. Det avgjørende er hva slags prosess som leder frem til flertallet bak en beslutning.