Månedlige arkiver: november 2006

Blind og skjønnTV 2s Side 2 kan melde at det «endelig er vitenskapelig bevist at alkohol får oss til å oppfatte andre mennesker som vakrere».

Forskere har sågar funnet opp en skala som beskriver den tradisjonsrike ølbrille-prosessens gradvise forvandling av bælstøgge troll til nammenam:

1 poeng: Liten eller ingen forskjønnende effekt.
50 poeng: Middels forskjønnende effekt.
100 poeng: Maks forskjønnende effekt.

For å øke den forskjønnende effekten trenger du:
– alkohol (jo mer, desto bedre)
– røyk (tåke, tobakksrøyk, røkelse, dugg – bruk alt du kan finne)
– mørke (stummende mørke, tussmørke, mørkets hjerte – ikke vær kresen)

Forskjønnende effekt oppnås ved å kombinere de tre nevnte faktorene.

Den ultimate ølbrille
Det er litt uklart i artikkelen, men logisk tolkning av ølbrilleformelen tilsier etter mitt skjønn at alle blir penere i takt med at du blir fullere og omgivelsene blir mørkere og mer røykfylte.

Den ultimate ølbrille oppnår du således ved å drikke deg blind.

Lykke til.

Lurt med en lur

GjespI disse mørketider er det tidvis vanskelig å mønstre den helt store entusiasmen for gleden i de små hverdagslige ting. Men med mindre du planlegger å legge deg ned for å dø med det første kan det likevel være verdt et forsøk.

I et konstruktivt bidrag til vår alles kamp for å få mest mulig nytelse ut av dagene i våre liv slår nå Toronto Star et slag for et av den moderne tids mange offer – en liten lur:

A good nap is one of life’s great pleasures, and the ability to nap is the sign of a well-balanced life. When we nap we snatch back control of our day from a mechanized, clock-driven society. We set aside the urgency imposed on us by the external world and get in touch with an internal rhythm that is millions of years old.

Godt sagt, og sov søtt (via 43Folders).

T

TåkeDette har hendt: Noen var endelig fremme, og det var lenge siden sist.

En usammenhengende historie om Livet, Døden og Kjærligheten til blomster – del 4.

Tåken var som helmelk. Fet, ugjennomtrengelig, som sugd ut av en pupp. Jeg stod lenge og stirret ut i den fuktige tomheten rundt meg. Ikke et gatelys å se. Jeg befant meg på et sted fullstendig uten rytme.

En svak rusing fra isbilmotoren gjorde meg oppmerksom på at Bønna ville videre fra fergekaia. Det var ikke vanskelig å forstå hvorfor. Jeg klatret ombord. Fortsatt plagsomt edru.

Skogen tettet seg omkring oss etter hvert som vi kjørte innover i helmelka. Det var som å reise vannrett inn i tjukke helvete. Vi visste begge hva som ventet. Men hvorfor klarte vi ikke å snakke sammen? Bønna hadde fortsatt ikke svart på om han hadde klippet seg og jeg ville ikke mase.

Hvis jeg hadde kunnet fly hadde jeg holdt meg unna kraftledninger. Denne samme forsiktigheten hadde også holdt meg unna dette stedet, frem til da. Riktignok var det ikke så tett mellom kraftledningene på dette stedet, men det var hat nok blant innbyggerne til å varme opp en betydelig større by midtvinters. Jeg kunne trolig lyst opp en flyhangar helt alene, om jeg bare hadde klart å skru en tilstrekkelig stor lyspære inn i rævva. Likevel var det vanskelig å tenke lyse tanker.

Hvorfor hadde vi ikke tatt med oss kvikklunsj og sprit? Faen ta Bønna, den kortklipte avholdsdiabetikeren! Hvorfor kunne han ikke stjålet en ølbil i stedet?

Midt i alle mine mørke tanker rundet isbilen en krapp sving, og plutselig fikk jeg øye på det. Huset.

Noen hadde malt det hvitt. Det kunne ikke være noen andre. Onkel Børge, den rasistjævelen! Hva hadde han gjort med mamma?

Uten en bro

FergeDette har hendt: En isbil har kjørt en kjip vei med noen i dress gjennom den drita fulle natten og ikke nærmet seg Bergen. Ingen måtte lenger pisse.

En usammenhengende historie om Livet, Døden og Kjærligheten til blomster – del 3.

Det var ingen bro over trøblete vann. Det var ferge.

Politikerne hadde åpenbart gitt fullstendig faen i dette distriktet. Ikke så mye som et smelteverk var å se fra fergedekket. Ikke ett oljerafinneri, ikke noe gasskraftverk, ingen 100-meter høye vindmøller til å muntre opp landskapet. Bare øde skog med våte trær, knallhard stein og kaldt vann så langt den nakne fjorden rakk.

Isbilen trengte bensin. Jeg trengte en drink. Igjen. Helvete heller, jeg hadde ikke drukket siden jeg oppdaget at jeg ikke var i Chicago. Men nærmeste ølutsalg var i neste fylke, to fjell og fire fjorder unna.

Vi trengte også kvikklunsj. Hvordan kunne vi dra på tur uten kvikklunsj? Man kan ikke se døden i øynene med lavt blodsukker.

Bønna var blitt mer nervøs enn taus, og trommet fingrene forsiktig på rattet. Hvor lenge var det siden sist han hadde vært på disse trakter? Flere år, minst.

Jeg kunne tydelig se ham for meg i bleier der han gikk omkring og dreit i verden. Vi var lykkelige dengang. Bekymringene kom først i puberteten. Har jeg stor nok tiss? Liker jenter bleket hår? Hvorfor gråter Arne i dusjen?

Sist gang jeg selv var innom husket jeg ikke. Det vil si, jeg husket at jeg hadde vært på besøk for lenge siden, men ikke stort av hva som skjedde, drita som jeg var. Den gang da, nå og alltid, stort sett. Takk og lov.

Ferga la til kai med et langstrakt sukk og et lavmælt dump. Landgangen på bildekket peip seg langsomt ned på kaikanten, og Bønna kunne la isbilen rulle rolig over på land. Vi var fremme. Og edru.

Vi hadde mye å gjøre.

Man g

Tåkete veiDette har hendt: Noen har drukket natten dritings, nesten pisset i dressbuksa og blitt plukket opp av en isbil.

En usammenhengende historie om Livet, Døden og Kjærligheten til blomster – del 2.

En uintelligent og usympatisk vei snodde seg foran oss. Bønna og jeg satt tause ved siden av hverandre i isbilen. Det hadde sluttet å regne og jeg måtte ikke lenger pisse. Stemningen i førerhuset var likevel ganske anspent.

Til ikke å være død var Bønna en ganske taus fyr. Vi hadde vokst opp sammen i gode og onde dager på røykehjørnet bak nærbutikken, og jeg kjente han antakelig bedre enn lommene i den nye dressen min. Likefullt var han som en gåte i et speilegg.

Hvor kom denne isbilen fra? Hadde han husket å sette videospilleren på opptak?

«Har du klipt deg?» spurte jeg forsiktig. Bønna fokuserte på veien – taus, innesluttet, korthåret. Jeg innså at det kom til å bli en lang natt og la pannen forsiktig ned på dashbordet foran meg.

Hadde det ikke vært for at den kjipe veien filleristet bilen fullstendig kunne jeg sovnet på et blunk. Men neida. Jævla vei.

Det var riktignok første gang jeg kjørte på denne veien, men jeg var lei av den allerede. Jævlig lei.

Sakte, men sikkert nærmet vi oss byen der drømmer bor. Ikke Bergen.