Månedlige arkiver: oktober 2006

De fleste slips er stort sett bl

SlipsUniversets vanligste farge på slips er blå. Dette viser en tidkrevende undersøkelse Badekarmonologene har gjennomført ved å telle slipsfarger hos toneangivende slipsselgere i nærheten av kontoret og blant folk som passerer kontorvinduet i løpet av de siste ti minuttene av lunsjpausen hver dag.

På en solid andreplass kommer rød. Gratulerer.

Landet deles i to
– Det norske folks preferanser for slipsfarger reflekterer ikke overraskende den dype politiske kløften som deler vårt land i to, sier jeg til min egen blogg.

– Det er ikke overraskende at store og små blå har flertall i befolkningen, ettersom det stort sett er konservative folk som går med slips, tilføyer jeg.

Samtidig synes jeg det er tankevekkende hvor lite grønt det i realiteten er å se rundt og forbi.

– Tatt i betraktning at mange slipsentusiaster ofte snakker varmt om jakt og skog og friluftsliv og villmark og terrengbiler er det litt mistenkelig at ikke flere prioriterer grønt i slipset for å harmonere slipsingen med sine mest profilerte hobbies, babler jeg videre.

Si din mening – eller noen andres
Hvilken farge har ditt slips? Stem her.

Det meste fungerer egentlig ganske ok

Mannskap for NorgePå en dag som denne, da ting stort sett ser ut til å fungere ganske ok, føler jeg for å rette en liten takk til alle de store og små, tykke og tynne, slitne og muntre folk i offentlige etater rundt og forbi som sørger for at en helt vanlig informasjonsrådgiver og hans kone har det de trenger av vann i springen, utløp til dassen, strøm i kontakten, vei til bilen og allmenkringkasting til tv’n.

Jeg vet jeg klager fra tid til annen. Men i dag er det ingen grunn til å klage. Tvert imot.

Så takk.

St

TypografiI en fersk sjokkrapport avslører Avdeling for optometri og synsvitenskap ved Høgskolen i Buskerud at liten PC-skrift gir lavere produktivitet.

Når skiftstørrelsen reduseres fra 12 punkt store bokstaver – som er tre millimeter høye – til 8 punkts bokstaver på 2,4 millimeter, synker produktiviteten med hele 10 prosent.

– Dette er svært alvorlig for alle oss som bruker 10 punkts Arial, sier en frustrert blogger til sin egen blogg Badekarmonologene.

– Jeg kan rett og slett risikere at de fem leserne mine kaster bort masse tid på den lille skriften jeg bruker. Dette er tid de kunne brukt til å lukte på blomstene, være sammen med barna og finne en kur for kreft, tilføyer han trist.

Det er riktignok uklart hvorvidt forskningsrapporten tar hensyn til at ulike fonttyper har ulik gjengivelse av 12 punkts skrift. Dette kan gjøre at det er store mørketall blant alle de stakkarne som stotrer seg gjennom tekster skrevet i Arial Narrow og andre onde fonttyper.

Avisene er vanvittige effektivitetssluk
Enn videre er det også forstemmende å tenke på at lesere av aviser i over hundre år har måttet snuble seg gjennom 8 punkts standard brødtekst.

– Hadde det ikke vært for ineffektiviteten skapt av avisene så hadde vi trolig hatt løsningen på energikrisen i Midt-Norge for lenge siden, sier bloggeren til bloggen sin.

Hjelp! Crackberryen kommer og tar oss!

CrackberryMed introduksjonen av push-mail fra Telenor og Blackberry fra Trigcom er Norges ledere i faresonen for å bli avhengige av å lese uvesentlig informasjon på e-post straks denne informasjonen er mottatt.

Blackberry og push-mail-tjenester er kjent fra Storbritannia og USA, hvor de har lenket nervøse ledere til e-postklientene sine i flere år. Tjenesten er visstnok så avhengig at den har fått tilnavnet Crackberry, oppkalt etter det intense kokaindopet Crack.

– Denne utviklingen truer familielivet. Dette er rett og slett veldig skummelt, sier bekymret blogger til sin egen blogg Badekarmonologene.

– Skummelt. Og utrolig gøy, tilføyer han.

Oyh, Nissen! Ønsker meg forresten en E-61 til jul. Eller påske. Whenever snart, egentlig.

Goddag, mann. Synergieffekt.

Ledelse er inspirerendeDagens Næringsliv kan melde at mange ledere snakker rart. Og det har Dagens Næringsliv evig rett i. Ifølge DNs kilde, Arne Selvik ved AFF snakker mange ledere rart fordi de er travle, gir faen i å sublimere sitt eget språk og samtidig brenner etter å fremstå som kunnskapsrike og tidsriktige.

Det kan være på sin plass å komme med noen personlige betraktninger på dette temaet.

Da Bullshi(t)-koden
Mange ledere snakker i en hemmelig kode. Koden er i enkelte kretser kjent som «floskelmarathon», «pisspratpotetløp» og «herregudbliferdigførjegtarlivetavmeg».

Til tross for dens tilsynelatende kompleksitet tar koden ikke lang tid å lære seg. Som ung og dust leder i et bittelite råd i Oslo gjorde for eksempel undertegnede for noen år siden ekstremt liten suksess med min entusiastiske bruk av denne koden. Siviløkonom-studiet hadde allerede i løpet av det første studieåret gitt meg en hel haug med tullåtaøys som jeg kunne bruke, og det gjorde jeg, entusiastisk. Dessverre.

Men hvorfor bruker man kode? Jo, seru. Det skjer noe veldig skummelt med oss alle i det øyeblikket vi oppdager at andre faktisk hører på hva vi har å si. Vi tror at vi må si noe fornuftig. Det er dumt.

Forventningspresset fører oftere enn ikke til sikringsbrudd i tenkeboksen, og i desperasjon klamrer vi oss til ord vi har hørt andre folk bruke og som hadde en veldig fornuftig klang. Det er veldig dumt.

Etter at vi har snakket ved hjelp av velklingende ord en periode har vi sluttet å lure på hva det egentlig er vi sier. Det viktigste er at vi har noe å si, hva som helst, for det er jo masse folk som hører på, og vi vil ikke skuffe dem. Etter en kort stund vet vi ikke lenger hva noen av ordene vi bruker betyr, men bare at de klinger godt. Det er det dummeste av alt. På dette stadiet er vi klare til å bli toppledere.

Loven om stigende vås
Etter noen års observasjon av ledelse fra sidelinjen har jeg utviklet en personlig hypotese om vissvass-ledelse:

Mengden pisspreik per talt minutt er proporsjonal med antall mennesker som er nødt til å høre på deg.

Bare tenk etter et øyeblikk. Er ikke den nærmeste sjefen din egentlig en ganske bra fyr/fyrie, som deler dine bekymringer for alt som går til helvete hele tiden, og dine gleder over alt som likevel ikke gikk til helvete? Han/hun trenger ikke snakke i kode, fordi vedkommende ikke er så opptatt av at folk skal høre på ham/henne snakke. Han/hun er egentlig mer opptatt av at avdelingen skal bli ferdig med dette jævla møtet og få rævva i gir sånn at det blir bonus til jul og han/hun endelig kan få kjøpt seg den nye drillen/krølltanga han/hun har ønsket seg.

Topplederen langt der oppe er det litt annerledes med. Vedkommende leder gjennom å «motivere», «stake ut kursen» og «sikre en bærekraftig kapitalstruktur», ikke ved å tuppe folk fra lageret og ut i butikken for å selge flere kjøleskap. Derfor har vedkommende egentlig ikke så mye konkret å si, men er likevel i det ulykkelige situasjonen at folk ser ut til å lytte etter visjonære uttalelser hele tiden. Det må jo gå galt.

Bæsj og Katedral
Næringslivet er faktisk ikke det stedet hvor lederbæsjprat er mest utbredt. Religionsvesenet utklasser næringslivet fullstendig. Bare se på Jesus, for eksempel. «Gå ut og gjør hele verden til mitt folkeslag.» Oi, takk Jesus. Det hjalp. Alt er så mye klarere nå. Skal bare ta på meg skoene, så drar vi. Fritt for å «gjøre» alle som står til venstre!

«Det evige liv i paradis» er jo i bunn og grunn ikke noe annet enn verdens største eufemisme for «ikkeno mer sex, aldri.»

I tillegg til religionen er politikken et felt hvor eksemplene på ledelse in absurdum er rikeligere fordelt enn i næringslivet. Hvem er for eksempel verdens mektigste leder? George W. Bush.

For å si det på bullshittens morsmål: I rest my f***ing case.

Nice knowing you, Konkurransetilsynet

KommunismeEtter at Gilde og Prior fikk lov av «Fornyingsdepartementet» å fusjonere til tross for Konkurransetilsynets, Forbrukerrådet og bloggeren Andreas Andersens innstendige protester er stillingen mellom den frie verden og monopolveldets våpendragere i Fornyingsdepartementet deprimerende nok 0-4.

Mitt hjerte blør for de stakkars menneskene som skal bære den faglige kompetansen i henholdsvis Konkurransetilsynet og det som en gang var et svært lovende moderniseringsdepartement full av entusiastiske og kunnskapsrike mennesker (dog både er og var de sadlet med et litt corny navn).

Midt i det bitre nederlaget ønsker jeg naturligvis å komme med enda et hjertesukk:

Det er utrolig dårlig debattkultur å påberope seg «samfunnsmessige» hensyn som man ikke er i stand til verken å dokumentere eller sannsynliggjøre.

Det har gått voldsom inflasjon i bruken av begrepene «samfunnsmessige» og «samfunnøkonomiske» «hensyn.» Det mest påfallende med dette er at disse begrepene er vage, og at de ofte brukes for å begrunne økonomisk ulogiske beslutninger (for eksempel subsidier av kraftkrevende industri). De samfunnsmessige hensynene konkretiseres, ellers kan vi like gjerne slutte å snakke sammen og gå tilbake til køller og kuler først som sist.