Månedlige arkiver: juni 2006

Samvirkemafiaen gir seg ikke

PølseDe to partnerne Rolf Sverre Asp og Ove Skaug Halsos tar i dagens DN igjen opp saken om Konkurransetilsynets nei til fusjon mellom Prior og Gilde, etter at deres vurderinger ble hudflettet på lederplass i DN (før dette ble de forøvrig også hudflettet av undertegnede).

Asp og Halsos mener DN har misforstått, og at DN burde sette seg bedre inn i de metodene som benyttes for å skille mellom nære og fjerne substitutter i «konkurransefaglig forstand». Her er de helt på linje med Konkurransetilsynet og andre konkurransemyndigheter verden over.

Problemet er at de – og tydelig konkurranseregulerende myndigheter med dem – ikke er helt på linje med det som er andres virkelighetsoppfatning.

Konkurransetilsynets pussige argument om at Gilde kan bli en konkurrent til Prior i fremtiden kan bare forstås hvis man ser den i lyset av de begrensninger «konkurransefaglig forstand» legger på tenkende mennesker. Jeg fornemmer at jusen her har vist seg å være for trang til å gi plass til fornuften – hvilket ikke er første gang – og at vikarierende argumenter har måttet tre støttende til for å støtte den eneste riktige konklusjon i spørsmålet om Prior og Gilde bør få fusjonere.

Relevant marked?
Econ-marionettene oppgir at den konkurransefaglige metoden som gjerne benyttes i slike spørsmål kalles «avgrensning av det relevante marked». Metoden går i korthet ut på å «vurdere i forhold til hvilke produkter og i hvilket geografisk område konkurransen skjer.» Videre er det slik at «kun aktører i samme relevante marked er konkurrenter i konkurransefaglig forstand.»

Jeg føler meg med dette kallet til å gjenta meg selv:
De to rådgiverne har selv skrevet at Prior i dag lager kyllingpølser, kyllingkarbonader og kyllingkjøttdeig. Er det rimelig å hevde at kyllingkjøttdeig, kyllingkarbonader og kyllingpølser overhodet ikke kan anses som konkurrerende produkter til storfekjøttdeig, storfekarbonader og storfepølser?

Etter mitt skjønn er det noen som har tungt for å definere konkurransearenaen på en måte som svarer til kundenes virkelighet her. Og når jeg sier «noen» så gjelder dette altså folk som benytter seg av begreper som «konkurransefaglig forstand» for å tåkelegge de substansielle vurderingene som har ført oss ut i dette forstemmende villniset.

Som Econ-marionettene selv skriver består metoden av å vurdere i forhold til hvilke produkter og i hvilket geografisk område konkurransen skjer. Men de to går ikke inn på hvilken vurdering som ligger til grunn for å si at ikke storfekjøttdeig, storfepølser og storfekarbonader ikke er nære substitutter til kyllingpølser, kyllingkarbonader og kyllingkjøttdeig. De nøyer seg med å dytte Konkurransetilsynets konkurransefaglige vurderinger foran seg. Men ettersom Konkurransetilsynet heller ikke har gått mann av huse for å forklare forbrukerne hvorfor pølsene de kjøper ikke kan sammenlignes i konkurransefaglig forstand, fremstår henvisningen som et røykteppe over den reelle debatten.

At konkurransetilsynet deler Econs villfarelser er ikke noe argument for noe som helst – det er snarere et problem i seg selv.

Sommeren er en fuktig tid

PloppAah, sommer. Det flyelsmyke sommerregnet bærer endelig det tørre vårstøvet og den beskjedne pollenplagen ømt og forsiktig ned i vår kjære kommunes sinnrike kloakk- og avløpssystem, slik at vi – de joviale, men litt enfoldige innbyggerne i den søvnige, men svært bauhauspittoreske landsbyen Oslo – atter igjen kan trekke pusten dypt og inderlig der vi muntert hippetihopper avsted på fortauene mens vi synger til rytmen av forfriskende regndråper i pannen. Falleri fallera, falleri fallera, falleri fallerifaenmegta. Smil og verden smiler til deg my ass. Sommeren suger – nei, vent. Sommeren spruter.

Fukt kommer i flere former, og sommeren er rik på dem alle. Det er riktignok ikke slik at det regner mer om sommeren enn ellers, men man legger så innmari mye mer merke til det når det regner om sommeren. Og grunnen til det er at man stort sett sitter ute et eller annet sted – ikke sjelden på en jobbsommerfest, familiefest, bryllupsfest, grillfest, eller hagefest – og prøver å få i seg litt festvæske i form av utepils, utebrus, utekaffe eller utehvitvin, samtidig som man forsøker ø sole seg. Kombinasjonen kan nemlig gjøre en kledelig brun og underholdende beige på samme tid – hadde det altså ikke vært for at det tilsynelatende regner hele jævla tiden. Ikke bare hindrer det brunfarge for de bleke iblant oss, men det vanner faen meg ut hvitvinen også.

Nå liker jeg forsåvidt ikke hvitvin noe særlig (med unntak av en tørr Riesling, kanskje, og muligens en fruktig Albariño), men man tager hva man bydes, og om sommeren bydes man av en eller annen merkelig grunn mye hvitvin (ofte akkompagnert av kokte reker – en rett hvis kulinariske gleder regelmessig overgås av en veltygd tyggis).

Så der sitter man altså, et blekansikt med utvannet hvitvin i glasset og smakløs havtyggis på tallerkenen mens dråpene preller av pannen og spruter på brillene. Det er i slike øyeblikk man priser seg lykkelig over at man tross alt bor i en av verdens rikeste stater, med verdensrekord i pris på mat og vin og alt som er morsomt, med svensker som serverer, polakker som reparerer og sosialister som regjerer.

Men vann har vi ihvertfall nok av. Det kan komme godt med til vinteren, når noen «regner feil» på CO2-kvotene igjen og våre venner i kraftselskapene kan åpne vannturbinkrana litt ekstra for å servere subsidiert strøm til kraftkrevende industri som sysselsetter opptil flere fotballag i bedriftsidrettsserien på nordvestlandet. Hurra.

Når man tenker seg om er det ikke rart vi drikker (hvis man ser bort fra avgiftsnivået på alkohol, selvsagt).

Samvirkemafiaen rir videre

PølseI en kronikk i Dagens Næringsliv idag skriver to Econ-partnere om sin tidligere arbeidsgiver, Konkurransetilsynet, og sine nåværende oppdragsgivere, Gilde og Prior.

Ikke overraskende er de to rådgiverne motstandere av Konkurransetilsynets vurdering om de negative effektene av en fusjon mellom Gilde og Prior. De to leiesoldatene er så til de grader dårlig retorisk posisjonert (ethos) at det er overraskende at de i det hele tatt velger å stå offentlig frem med sitt syn i saken. I tillegg har de noen påstander som jeg synes er litt merkelige. Således føyer de seg godt inn i denne fusjonssakens historie.

Ikke konkurrenter?
Gilde er ikke en konkurrent til Prior i fjørfemarkedet, skriver de to. Og her har de støtte i Konkurransetilsynets vurderinger. Gilde og Prior er tilfredse med at Konkurransetilsynet i varselet aksepterer at fusjonspartene ikke er konkurrenter i noe marked. Gilde og Prior har hele tiden hevdet at kjøtt og fjørfe er to ulike produktmarkeder. Dette er mildt sagt litt pussig.

De to rådgiverne skriver selv at Prior i dag lager kyllingpølser, kyllingkarbonader og kyllingkjøttdeig. Dette gjør de visstnok ikke av frykt for at Gilde skal komme inn i fjørfemarkedet, men for å få brukt hele kyllingen til noe fornuftig. Fint. Men er ikke Prior dermed en konkurrent til Gilde i markedet for pålegg, pølser og kjøttdeig? Og havner ikke da Gildes tilsvarende produkter i konkurranse med Priors?

Er det rimelig å hevde at kyllingkjøttdeig, kyllingkarbonader og kyllingpølser overhodet ikke kan anses som konkurrerende produkter til storfekjøttdeig, storfekarbonader og storfepølser? Nå er jeg bare en enfoldig kunde, men i mine øyne er disse produktene fullgode substitutter til hverandre. Og i valget mellom det ene og det andre spiller faktisk også prisen en rolle, tro det eller ei, ikke bare produktegenskapene. Men det er kanskje bare jeg som tenker på den måten. Gilde og Prior gjør det åpenbart ikke. Det er jo kanskje et problem i seg selv.

Hvis ikke Prior og Gilde kan anses som konkurrenter i markedet for lunsj, middag og kvelds, så er det etter mitt skjønn noen som har tungt for å definere konkurransearenaen på en måte som svarer til kundenes virkelighet. I det produsentregimet som ferskvaremarkedet knuges under i dagens Norge kommer ikke denne mangel på kundeorientering i resonnementene som noe sjokk. Men det er likefullt forstemmende.

Det er riktignok også andre som konkurrerer på arenaen for lunsj, middag og kvelds, men det er jo ikke noen grunn til å la to dominerende aktører slå sine pjalter sammen. At det er mange på konkurransearenaen er bra for samfunnet. Jeg skulle ønske det var flere rund baut, ikke færre.

Kostnadsbesparelser?
Til Dagens Næringsliv har styrelederne Harald Mork i Gilde Norsk Kjøtt og Rune Haram i Prior Norge sagt følgende:

Det fusjonerte selskapet vil ta særlig hensyn til forbrukernes interesser. Den vil gi et bredere produktmangfold, bidra til økt satsing på høy kvalitet og trygg mat, og den økonomiske innsparingen på minst 130 millioner kroner vil komme forbrukerne til gode både på kort og langs sikt gjennom prisutviklingen.

Pisspreik. Hva er det som hindrer Prior og Gilde i å utvide produktmangfoldet sitt allerede idag, hvis det er det de ønsker? En trenger ikke fusjonere selskapene for å få til et produktsamarbeid. Og Gilde har allerede lovet dyrt og hellig at det overhodet ikke skal forekomme noen som helst brudd på matvaresikkerheten i deres produksjon i fremtiden tilsvarende det vi opplevde tidligere i år. Det er vanskelig å forstå at det ennå er rom for å garantere enda mer. Det er, uten nevneverdig respekt, helt på jordet. At det i dag meldes om glasskår i kjøttpølser øker ikke akkurat de tos troverdighet.

Det er ikke første gang i historien at de ansvarlige for en storfusjon har argumentert med at kundene vil være tjent med et sterkere og bedre selskap. Men skulle man følge denne logikken, så er det jo bare å slå sammen alle bedrifter som produserer alt mulig, så vil man få verdens sterkeste og beste (?) selskap, med påfølgendekostnadsbesparelser av gigantiske proporsjoner ettersom samfunnet effektivt vil kunne produsere akkurat det samfunnet trenger, når det trenger det. Erfaringene fra den sovjetiske planøkonomien tilser at dette vil være et lite vellykket prosjekt, og at vi fort vil få mangel på både det ene og andre.

Det har rett og slett ingen troverdighet når samvirkebedriftene Gilde og Prior sier at denne fusjonen vil komme forbrukerne til gode. Jeg spør meg selv: Hvorfor har vi i det store og hele kun én type kylling i dette landet, mens det i andre land finnes flere varianter å velge mellom? Hvorfor har vi i det store og hele ikke kvalitetsgraderinger på storfekjøtt i matvarebutikkene, når forbrukerne i andre land kan velge mellom ulike graderinger til ulik pris? (Når jeg sier i det store og hele, er det fordi det finnes butikker og produsenter som har kvalitet for øye, men de verken deltar i eller kjøper fra samvirkene.)

Dessuten, det er flere studier, blant annet av revisjonsselskapet KPMG, som har vist at et klart mindretall av storfusjoner faktisk leverer økt verdi – det være seg i form av kostnadsbesparelser eller andre synergier. Erfaringen tilsier altså at de ofte svært så lovende og prisede synergieffektene som regel uteblir.

Tøffere blåruss enn Rune Haram og Harald Mork har gjort sitt beste, men har likevel ikke klart å realisere de vidløftige visjonene om besparelser. Dette har i mange tilfeller ledet til beskyldninger om at egosentriske ledere primært har jobbet for å realisere personlige imperiedrømmer – og verken har hatt eierne, de ansatte eller kundenes interesser for øye. Om det er tilfellet her, er ikke godt å si, men barten til Haram sender ikke akkurat signaler om at han i bunnen er en beskjeden og lite selvopptatt person. Man skal ikke skue hunden på hårene, men det er primært fordi pudler ikke friserer seg selv til den tilstanden mange av dem er i.

Når de to rådgiverne til Gilde og Prior skriver at det er åpenbart at en sammenslåing av to så store selskaper genererer betydelige kostnadsbesparelser, så blir jeg derfor litt i stuss.

Kostnadsbesparelser er ikke trivielle ting. For å realisere dem må det ofte flyte endel blod i korridorene hos de aktuelle selskapene. De overflødige aktivitetene utføres jo av noen, og disse må finne seg noe annet å gjøre. Hvordan vil den rødgrønne regjeringen stille seg til knallharde rasjonaliseringer i det fusjonerte Gilde og Prior som tar sikte på å kutte arbeidsplasser rundt og forbi for å øke overskuddet til eierne?

Det bør forøvrig sies at kostnadsbesparelser på 130 millioner for en slik fusjon høres helt sinnsykt puslete ut. Hvis kostnadsbesparelser i denne sektoren er noe poeng i det hele tatt bør vi jo kutte tollbarrierene og slutte med subsidier til produsentleddet. Da snakker vi om årlige kostnadsbesparelser i milliardklassen. At samvirkene dytter kostnadsbesparelser foran seg er i den situasjonen vi har i norsk matvareproduksjon ganske utrolig.

Markedsmakt
En alternativ form for «kostnadskutt» er å øke inntektene, mens kostnadsnivået holdes konstant. Da øker marginene og eierne av samvirket blir fornøyd. Som matgigant vil Gilde/Prior stille sterkt i forhandlinger med de andre leddene i sin verdikjede. Mon tro om ikke dette er den egentlige motivasjonen for fusjonen? Samvirketankegangen er jo tuftet på tanken om at sammen står man sterkere, hvilket utvilsomt er riktig. Og blir man enda flere sammen, står man enda sterkere.

Men hvem skal betale for at de styrkede samvirkene klarer å holde prisen på norsk mat høy?

Det kan hende detaljistleddet tar regningen i form av lave marginer på Gilde og Priors produkter. Men hvordan fungerer priskonkurransen i detaljistleddet, Konkurransetilsynet?

Barnefamiliene er den andre kandidaten til å ta regningen. De har jo i det hele tatt fått servert litt av hvert fra Gilde i det siste, kan man si, så dyr mat fra nå og til evig tid merkes jo nesten ikke i den store sammenhengen. Eller?

Nordmenn legger to pinner i kors for milj

Sykling for viderekomneMandag Morgen melder i dag at et overveldende flertall av nordmenn vil at Norge skal bli et foregangsland i miljøspørsmål og over halvparten av oss er villig til å ofre bensinbilen for miljøet hvis hybridbiler blir et billigere alternativ (via Aftenposten).

Over halvparten av oss er altså villige til å spare noen kroner for miljøets skyld. Rørende. Hva med resten? Vil de ikke ha hybridbiler om de så fikk kastet dem etter seg?

I NAF mener man at miljøengasjementet i befolkningen er mye høyere enn politikerne liker å tro. Samtidig tar de sterkt til orde for at myndighetene må gi både bransjer og forbrukere økonomiske insentiver for å få fart på miljøprosessene.

Engasjement my ass. Her synes det å være business as usual: Money talks and bullshit walks. Pardon my fransk.

Hardcore spanjoler
I Spania tar man miljøet mer på alvor. Ifølge en nyhetsmelding fra Reuters syklet hundrevis av syklister nakne gjennom gatene i spanske byer på lørdag for å protestere mot bilkøer og forlange mer respekt for forurensningsfri transport.

Jeg tuslet litt omkring både her og der i Oslo i helgen, men til tross for rekordvarme så jeg ikke så mye som én eneste naken syklist. Hvor er engasjementet? Hvor er gløden? Hvor er den brennende miljø-ekshibisjonismen?

Kanskje satt alle miljønordmennene nakne i de glovarme bilene sine i protest mot global oppvarming…