Det er ikke alltid passende å vise fingern til alt og alle, selv ikke når du gjør det ved å late som at du klør deg på nesen eller retter opp brillene. Men nå finnes det et alternativ: Støtende sokker!
Som skaperne av Obnoxious sox skriver:
We saw an obvious problem in the marketplace: people need even more passive aggressive ways of offending people. (It’s a serious problem that deserves serious attention and a serious solution). And socks are the perfect solution.
Sock on!
I disse Movember-tider er det ikke rare skjegget å snakke om. Ikke rare barten heller, foreløpig.
Men om noen måneder er man forhåpentlig tilbake i anstendig gjenge, og da melder spørsmålet seg: Hvordan tar jeg best vare på det lille skjegget jeg har klart å kultivere?
Svaret kommer i en ikke så altfor liten eske, med en ikke så altfor liten pris. Men ingenting er for godt for eget skjegg man har kjempet frem med stor tålmodighet. Hører du, julenissen? Ingenting!
Beardbrand Beardsman’s Kit fra Selfridges, £ 130, har alt du trenger – inkludert børste, kam, voks, olje og en liten button som signaliserer at det faktisk er et velpleiet skjegg (og ikke møkk eller støv) du har i trynet. Fabulous.
I henhold til en studie gjennomført av forskere ved Museum of Science and Industry i Manchester og University of Amsterdam er Wannabe av Spice Girls verdens mest fengende sang målt i antall sekunder det tar et relativt stort utvalg tilfeldige brødhuer å identifisere sangen. Wannabe ble identifisert på 2.29 sekunder.
En naturlig oppfølgingsstudie vil være å måle hvor mange sekunder det tar de samme brødhuene å bli så drittlei sangen at de ønsker forskerne, testmaskinen og Spice Girls dit pepper’n gror. Tipper Wannabe ville gjort det sterkt i denne målingen også.
Stormberg-gründer Steinar Olsen får søkelyset midt i fleisen i dagens DN, hvor avisen lager en stor sak av en internvideo hvor han problematiserer bedriftens stigende sykefravær. Det blir nok en travel dag for Olsen i dag.
Jeg synes han kommer godt ut av det, tatt i betraktning at DN har lagt sin beste vrangvilje til. I Eva Grindes kommentar til saken kaller hun Olsens video en studie i dobbeltkommunikasjon. Etter min mening er Grindes kommentar en studie i sykefraværsdogmatisme. Når man tar opp en sak til drøfting er det naturlig å se på flere sider av en sak, selv når man er sjef. Å problematisere noe er ikke det samme som å dobbeltkommunisere, etter min mening.
I saken kjerne befinner det seg jo et veldig vanskelig spørsmål: Er jeg frisk, eller er jeg syk?
I dag morges hadde jeg en diskusjon med datteren min om dette spørsmålet:
Far: Nå må du stå opp.
Datter: Nei.
Far: Jo, vi må snart gå for å rekke skolen.
Datter: Nei.
Far: Jo.
Datter: Jeg vil ikke.
Far: Er du syk?
Datter: Um… … Ja.
Far: Hva slags syk?
Datter: Vondt i øynene.
Far: Blir det bedre hvis jeg slår av lyset?
Datter: Ja, fint.
Far: Flott, ute er det helt mørkt, så dette blir bra.
Datter: Paaappaaah…
Far: Sånn. Mush. Lett på liket.
Datter: Dumming.
Det hører med til historien at min datter hoppet lykkelig avgårde til skolen med vennene sine så snart hun hadde tørket sovesmulene ut av øynene. Noen ganger trenger man bare et lite tupp i toern for å komme over en kneik, og så blir alt så meget bedre.
Hvor relevant er dette for dagens diskusjon om sykefravær? Vel, min erfaring er at svaret på spørsmålet om man er frisk eller syk varierer i forhold til hva det koster oss å være hjemme i senga. Men akkurat dette med kostnader knyttet til sykefravær er en hellig ku i norsk sammenheng. Det skal ikke koste den enkelte noe å være syk i Norge. Kostnaden bæres av henholdsvis arbeidsgiver og/eller fellesskapet.
Og det er bra. Inntil et punkt.
Blant andre Bedriftsforbundet har tatt til orde for at vi trenger en justering av denne byrdefordelingen, slik at også den enkelte tar noe av kostnaden knyttet til kortidsfravær på egen kappe. Det kan gi en noe bedre balanse av insentiver, tror jeg.
Dessverre ville det hatt liten effekt på min datter. Hun er ikke så opptatt av penger. Men det er sjelden hun er syk i øyet når vi skal på Leos lekeland…
Vertskapet leverer.
Hyggelig å være tilbake på gamle trakter.
Har det blitt for lett å kalle noe for meditasjon? Vel, meditasjon handler jo om å tømme hodet for tanker og fokusere på nuet. En populær metode er visst å fokusere på pusten. Men nå introduserer Jacob Nielsen et alternativ: en pappeske som inneholder en spikkekniv, noen trebiter og litt sandpapir – også kjent som meditasjonskit’et Tälja
– Tre ut av den moderne virvelstrømmen og finn roen ved å spikke litt, heter det i omtalen av kit’et.
Finnes versjoner for barn og for voksne. Barneversjonen inneholder også plaster.
Personlig er jeg glad i å spikke, særlig når jeg er på hytta til faren min. Og det er ganske avslappende. Til alt hell har jeg både kniv og kjeppmateriale tilgjengelig.
La roen komme!
Drip-coffee er in. Merkelig nok. Men samma det, det er uansett den beste kaffen, synes jeg.
Og nå har jeg endelig funnet en filterinnretning som ikke er et øyesår:
Manual Coffeemaker Nº1 from Craighton Berman on Vimeo.
Hører du, Nissen?!